Beskatning av kirken er et ganske vanlig tema i den offentlige debatten. På den ene siden er det logisk at kirkeinstitusjonen ikke skal påvirke staten, og at staten heller ikke skal blande seg inn i de troendes indre liv. Men hva Historie er med pengene som de troende bruker på Kirke? Det er viktig å starte med det faktum at alle religiøse foreninger er fritatt fra å føre skatteregnskap. Man vet derfor ikke nøyaktig hvor mye penger som strømmer inn og ut av de kirkelige institusjonene. Pengene som samles inn under en messe eller gudstjeneste, havner selvsagt ikke i prestenes lommer.
Det er heller ikke registrert eksternt på noen måte. Dermed er det logisk at disse er pengersom ikke er skattepliktige. De brukes til vedlikehold av kirkebygninger, egne utgifter og veldedige formål.
Slike inntekter avhenger først og fremst av menighetens størrelse og antall kirkegjengere. Disse pengene bør betraktes som penger som de troende bruker til å støtte fellesskapet sitt, de gis frivillig. Juridisk sett er dette å betrakte som et slags skattefradrag. De troende kan også gi gaver til kirken. De troende oppfordres til å gi gaver gjennom de skattefradragene staten gir til personer som ønsker å gi slike gaver. Grensen for skattefradrag er 6 prosent av skatteyters årlige inntekt. Dette kalles donasjon til gudstjenestelige formål.